Bilde1-kopi.jpg

Figur 1: 2018 var et rekordvarmt år hvor både folk, fe og planter fikk det tøft.

 

Områdene som kartlegges hvert år er valgt ut av Miljødirektoratet. Dette er som regel områder hvor det er stort utbyggingspress eller forventes andre arealendringer som gjør at det er et stort behov for stedfestet økologisk informasjon. I 2018 var det slik at bare spesielt viktige naturtyper skulle kartlegges, til forskjell fra tidligere år hvor det skulle kartlegges heldekkende (dvs. at sluttresultatet blir et «vegg-til-vegg»-kart hvor til og med hus, veier og fulldyrka mark er kartlagt). Denne endringen medfører at langt større områder kan gjennomsøkes og flere lokaliteter av viktige naturtyper kan kartlegges. Lista over viktige naturtyper som skulle kartlegges i 2018 var i stor grad basert på Artsdatabankens rødliste for naturtyper fra 2011, i tillegg til å inneholde noen andre landskapsformer og naturtyper som Miljødirektoratet anså som spesielt verdifulle. Høsten 2018 kom en ny versjon av rødlista for naturtyper, som betyr at lista over viktige naturtyper som skal kartlegges i 2019-sesongen vil være noe annerledes enn den for 2018-sesongen.

Bilde1-kopi 2.jpg

Figur 2: – Fremspring av kalkstein i Mjøndalen. Så myk at du enkelt kan skjære i den med en kniv.

 

Av viktige naturtyper som ble kartlagt i 2018 var det mye kalkrike skogtyper av både furu- og grandominans. «Kalkrik» betyr at substratet er rikt på viktige mineralnæringsstoffer som f.eks. kalsium («kalk») og at de opptrer i en form som er lett tilgjengelig for plantene. De rikeste skogstypene finner vi der hvor berggrunnen består av kalkstein og hvor løsmassedekket og jordsmonnet ikke er for tykt. Dette var ofte tilfellet i Mjøndalen, hvor det ble kartlagt store områder med grunnlendt og tørkeutsatt furuskog på kalkstein. Her finnes mange orkidearter, som blant andre rød skogfrue (Cephalanthera rubra), rødflangre (Epipactis atrorubens) og marisko (Cypripedium calceolus), og andre kalkkrevende arter som blåfjær (Polygala vulgaris), berberis (Berberis vulgaris), flekkgrisøre (Hypochaeris maculata) og hjertegras (Briza media). I de friske og tette grantypene finnes mer lysskye arter som sanikel (Sanicula europaea), tysbast (Daphne mezereum), myske (Galium odoratum) og krattfiol (Viola mirabilis). Kalkrike skogtyper var det også mye av på Hadeland. Kalkrike utforminger av ellers «vanlig» natur var det mange av på Miljødirektoratets liste. F.eks. var det flere typer kalkrik myr (som også ble kartlagt i Mjøndalen og på Hadeland), kalkrik myr- og sumpskog, og høgstaudeskog. Høgstaudeskog er også karakterisert av å være påvirket av kildevann, dvs. friskt oksygenrikt grunnvann som ofte kommer frem der hvor terrenget plutselig heller brått nedover. I denne typen finnes typisk mjødurt (Filipendula ulmaria), turt (Cicerbita alpina), tyrihjelm (Aconitum septentrionale) og andre storvokste urter.

 

Ellers har vi kartlagt mye åpen flomfastmark og flomskogsmark langs Mjøsa og til dels langs de større tilløpselvene. Dette er typer som periodevis oversvømmes av flomvann, enten langs store elver eller innsjøer. Denne forstyrrelsen stiller strenge krav til artene som lever der og det er følgelig en særegen flora i tilknytning til slike steder. Der hvor hyppigheten og kraften til flomvannet er stor nok klarer ikke trær å etablere seg og vi får åpen flomfastmark. Her finner vi f.eks. arter som blåknapp (Succisa pratensis), gul frøstjerne (Thalictrum flavum) og åkermynte (Mentha arvensis). På de litt mer beskyttede stedene, hvor trær klarer å etablere seg (flomskogsmark), finner vi ofte et tresjikt dominert av istervier (Salix pentandra), selje (Salix caprea) og andre vierarter (Salix sp.), samt gråor (Alnus incana) og hegg (Prunus padus).

Bilde1.jpg

Figur 3: Gul frøstjerne (Thalictrumflavum)trives godt både på åpen flomfastmark og i flomskogsmark langs Mjøsa.

 

Ulike kulturmarkstyper var det også noe av i områdene DNV kartla i 2018. Semi-naturlige enger, dvs. upløyde slåtte­- og beitemark som aldri eller kun svært sjelden har vært gjødsla, er noen av de mest artsrike naturtypene vi har. Pløying, gjødsling og sprøyting endrer vekstvilkårene og favoriserer konkurransesterke arter som skygger ut og fortrenger de ofte kortvokste og konkurransesvake engartene. Før vi fikk elektrisitet, traktorer og ikke minst kunstgjødsel var slike ekstensivt hevda engarealer langt mer utbredte enn gjødsla eng og åker. Men dette har forandret seg. Med overflod av billig gjødsel og moderne maskineri kan vi nå pløye og gjødsle tidligere utilgjengelige arealer, og de arealene som ikke egner seg for et intensivt jordbruk legges brakk. De få restarealene av intakt semi-naturlig eng blir dermed små og spredte mellom skog og åker, og spredningen av arter og pollinatorer mellom disse arealene blir dårligere. Disse tre prosessene; intensivering av jordbruk, fragmentering av kulturlandskapet og brakklegging av areal har ført til at naturtypen semi-naturlig eng og mange av artene som vokser der i dag er rødlista. Spesielt semi-naturlig slåttemark er utsatt og er vurdert til kritisk truet på rødlista for naturtyper 2018.

dfcg.jpg

Figur 4: Maria nøkleblom (Primula veris) er en typisk engart. Heldigvis trives den også godt i lysåpen og litt kalkrik skog, og ble derfor vurdert til livskraftig ved forrige rødlistevurdering.

 

Alt i alt var 2018 et strålende år for DNV og innsatsen på kartleggingsfronten var enorm. Vårt team av flinke kartleggere tripper av spennening, klare for å kaste seg over nye kartleggingsoppdrag i 2019.