Vandrefalken Falco peregrinus er en rovfugl og tilhører familien falker. I Norge hekker fem arter; tårnfalk, lerkefalk, vandrefalk, dvergfalk og jaktfalk. Vandrefalken var nesten borte fra Norge i første halvdel av 70-tallet. Bruken av insektmiddelet DDT, som førte til tynne eggeskall, var viktigste årsak til reduksjonen i bestanden. Vandrefalken hekker langs hele kysten, fra svenskegrensa til Kirkenes og den et blitt vanligere og vanligere også i innlandet.

 

Vandrefalken er vår nest største falk, den er kraftig bygd med muskuløs kropp. Vingene er spisse. Voksene fugler har skifergrå overside og hvit underside med svart tverrvatring på nedre bryst og hele buken. Øvre bryst har fine lengdestriper. Vandrefalken har svart kalott og bred, tydelig mustasjestripe.

 

Vandrefalken jakter fugler, og etablerer seg derfor ofte ved vann, myrer og vassdrag med god tilgang til ender, vadere og spurvefugler. I byer er duer det vanligste byttet. Vandrefalken angriper byttet i flukt.

 

Reiret plasseres oftest på en fjellhylle. Det er som regel faste reirhyller som brukes fra år til år, hyllene som brukes er relativt åpne, men kan gjerne ha et lite overheng til beskyttelse mot vær og vind.

 

Den norske hekkebestanden av vandrefalk er på 715-1035 par, og er fortsatt stigende. Våre vandrefalker ser ut til å forlate landet i oktober. De tilbringer vinteren i Storbritannia og langs vestkysten av Europa, og noen overvintrer også langs kysten i Norge.

 

Et hekkende par bruker Dokkadeltaet som jaktområde, og ellers kan fugler ses på trekk.